Mange har i de siste ukene spurt meg hvordan det blir/er å bo med min bror. Det er tross alt de færreste som villig flytter tilbake til familie etter at oppveksthemmet er forlatt. Kanskje med unntak av noen søstre. Men bror og søster; høyst uvanlig.
Om man ser bort ifra the obvious: Han er gutt, jeg er jente, rommene er vegg-i-vegg og at det er veldig lytt, så er det faktisk ikke noe problem i det hele tatt. Sure, vi krangler innimellom, men fordelen med å krangle med familie er at de er stuck med deg uansett hva du sier. Det skal litt til før man ikke er venner en time etter at diskusjonen er ferdig. I tillegg kan man be dem om hva som helst. De sier kanskje nei, men det er alltid verdt et forsøk, dårlig samvittighet for å be om en tjeneste er ikke-eksisterende. Du vet de sier ifra om de ikke gidder eller syns du er urimelig, og kanskje sier de ja uansett; du er tross alt familie. I tillegg er det ingen andre som vet bedre hvordan du er å bo med, da man mest sannsynlig har bodd sammen i rundt 18 år allerede.
Nå er det ikke alle søskenpar som har et like godt forhold som meg og min bror. Vi har alltid vært gode venner (bortsett fra periodene hvor vi prøvde å drepe hverandre og ødelegge hverandres liv) og har til og med hengt en del sammen frivillig de siste årene. Og som de fleste felles bekjente av oss vet er vi relativt like.
Så hva om dagen skulle komme da vi er uenige og ikke finner en løsning? Da er det bare å ringe mamma og dra lille-søster-kortet!
