Blindvei

Hva gjør man når man har mistet all motivasjon? Når du kommer til det punktet hvor du ikke aner hva du vil med livet ditt, bare at det ikke er det du gjør akkurat nå. At du ikke har ett eneste holdepunkt. Ingenting du føler du kan holde fast i. Nada.

Jeg har da begynt på litteratur studier ved Universitetet i Oslo. Big mistake. Big. Huge. For hver time i forelesningssalen, blir jeg mer og mer sikker på at dette er totalt feil. Absolutt ikke studiet for meg. Jeg har valgt feil. Kanskje for første gang i mitt liv.

Tanken på å bare slutte er om mulig mer skremmende enn å bli. Slutte. Som i ikke fullføre. Snillpikesyndromet melder seg. Skriker inni meg. Jeg har aldri latt være å gjennomføre noe i hele mitt liv. Aldri. Jeg aner ikke hva som skjer om man ikke står løpet ut. Mest sannsynlig ingenting.

Alternativet er selvfølgelig å jobbe. Men hva om jeg ikke får jobb? Tanken på å være arbeidsledig, ikke-student er uutholdelig. Å ikke tilhøre noe. Null tilhørighet. Allikevel blir jeg deprimert av tanken på å fortsette på studiet i 4 måneder til. Jeg må slutte. Jeg må. Jeg må hoppe over til den andre båten. Satse på at jeg klarer avstanden. Eller at noen drar meg opp før jeg drukner. Redningvest har jeg jo så klart glemt.

Føler dette er et vendepunkt. Jeg vet bare ikke om jeg er på vei opp eller ned. Hvorfor kunne jeg ikke bare valgt riktig fra starten av? Forstått tegnene. Fulgt dem. Vel, det er for sent nå. Jeg skjønner det. Men den veilederen jeg søkte for en stund siden kan godt melde seg. Hvis bare noen kunne fortelle meg hva jeg bør gjøre. Hva jeg innerst inne vil gjøre.  Med livet. Generelt. Jeg har tydeligvis ikke peiling lenger. Sånn går det når du er målrettet som 10-åring og planen feiler.

Jeg tror jeg hadde vært et lett bytte for en sekt akkurat nå. Det sier vel litt.