Fordi som ikke har fått det med seg, har jeg konvertert fra NRK til TvNorge i sommer. Har jobbet nesten en måned nå og har garantert en igjen, i tillegg til snakk om fram til jul. Vi får se. Miljøet er kjempe bra, masse ålreite folk her. Litt mye jobbing og litt lite blogging. Savner å ha litt sommerfri, men nyttige erfaringer står i kø her, så det er garantert verdt det. I går hadde jeg forsåvidt en mindre hyggelig, men lærerik dag:
Startet dagen som VJ (for ikke-journalistvenner: det vil si at man både filmer selv og er reporteren), på drukningsulykken på Røa i Oslo. En tolvåring forsvant i Lysakereleven på torsdag og ble funnet i går av redningsmannskapet. Det var en utrolig spesiell opplevelse å være journalist på noe sånt. man leser jo mye om det i pensum, men når man er det blir det selvfølgelig noe helt annet. Jeg vil starte med å si at jeg føler med familien, og at jeg ikke kan forestille meg hvordan de har det akkurat nå.
Da jeg ankom stedet var gutten ennå ikke funnet. NRK var der også, sammen med en journalist fra en eller annen avis. Da gutten ble funnet, omkommet, kom det flere. TV2, Aftenposten, P4, og en haug med andre. Pårørende ble det også bare fler og fler av, og følelsen av å være en påtrengede journalist kom snikende. Det hjalp at fotografen fra NRK Østlandsendingen gav meg råd og hjalp meg med å filme. Det er alltid fint å ha noen å støtte seg til, når man ikke helt vet hvordan man skal oppføre seg.
Området ned til vannet hvor han ble funnet var sperret av, inntil han var fraktet vekk. De pårørende oppholdt seg også der mesteparten av tiden, så det var ikke før litt senere at de kom opp der pressen stod. Det ble det relativt ubehagelig. Vi holdt oss jo unna dem, og filmet absolutt ikke, men vi var der og det var nok. De ba oss om å gå. Om å ha litt respekt for privatlivet og den forferdelige tragedien. Det har jeg full forståelse for. Jeg ville helst forsvinne i et hull i bakken. Allikevel kunne vi jo ikke gå, og å prøve å forklare det til mennesker i sorg virket meningsløst. Det var jo de som skulle beskyttes, de man skulle tenke på. Ikke oss som ville ha bra bilder til nyhetene. Samtidig var det en offentlig sak vi visste vi måtte ha. Klumpen i magen vokste for hvert minutt og blikket gikk mye ned i bakken. Vi flyttet oss etterhvert et stykke unna, bak en bygning, så de slapp å ha oss innenfor synsvidde. Så fikk vi innstatsleder til å komme til oss istedet.
En ting til som ikke var rasende festlig, var da jeg ringte rektor ved skolen 12-åringen gikk på, for å be om et intervju. Selv om hun hadde mistanker om at det var en av hennes elever, var det jeg som fortalte henne nyheten om hvem. Hun tok det veldig fint og var veldig imøtekommende, men å ringe noen og gi dem navnet på et omkommet barn er ikke på toppen av min morsomme-ting-å-gjøre-liste.
Til slutt kom vi tilbake til redaksjonen (en fotograf fra TvNorge kom etterhvert og hjalp meg med intervjuene). Der redigerte vi sammen saken, som også var en vanskelig prosess. Hvordan lager man en sak om noens døde barn, med respekt? En slik hendelse er så utrolig privat og her skal den blåses opp og spres ut til hele landet. Det er kvalmende. Men det er også nødvendig. Fotografen og jeg diskuterte mye. Speaken, bildene, synkene. Ingenting skulle være støtende, overdrevet eller utnyttende. En hårfin balanse mellom medfølelse og informasjon.
Jeg hadde en dårlig følelse resten av dagen. Både fordi det var en tung sak å jobbe med og fordi jeg helst ville gå og la familien være i fred, hvert sekund jeg var på jobb. Mine tanker går til dem og jeg håper alle foreldre passer litt ekstra på ungene sine resten av sommeren.
Legger ved link til sendingen under, så kan dere bedømme selv.
http://www.tvnorge.no/Aktuelt (velg sendingen klokka 18.00, fredag 24.07)
