Lykkelig?

En gutt og en jente sitter sammen på kanten av en brygge. Det er sol og varmt. De ser på hverandre. Litt lenge. Smiler.

- Jeg håper vi alltid kommer til å ha det sånn som nå..

- Det vil vi ikke.

- Oi. Positiv (sarkastisk sagt)

- Det jeg mener er at ting aldri varer lenge. Om du har noe som er bra, er det dømt til å mislykkes på et punkt. Man får bare lykken i små doser. Den kan ligge i hånden din, men i det øyeblikket du prøver å lukke hånden din rundt den, flyr den av gårde.

- For et utrolig depressivt syn.

- Ikke depressivt. Bare realistisk.

- Realistisk er synonymt med depressivt.

- Hvis du sier det så.

Pause. Hun skal til å si noe. Stopper. Begynner igjen.

- Jeg bare mener at man kan være relativt lykkelig generelt. Hele livet.

- Joda. Men ikke på det samme stedet. Man er lykkelig. En periode. Før man beveger deg inn i en ny periode, hvor man også kanskje er lykkelig. Men det er ikke det samme. Man får ikke holde den samme lykken lenger enn et øyeblikk. Du må finne den på nytt og på nytt.

- Vel, jeg mener hemmeligheten er å finne lykken i de små tingene. Så har du alltid noe å holde deg flytende med.

- Du mener du vil være falsk-lykkelig mens du venter.

- Det var ikke det jeg sa. (snur seg litt vekk)

- Men det er det det betyr. Å glede seg over små ting er bare hjernens forsvar når man egentlig er ulykkelig.

- Du gjør meg deprimert.

- Jeg bare påpeker noe du allerede er.

- Jeg er deprimert?

- Er ikke alle det? Når de virkelig kjenner etter?

- Ikke alle.

- Alle som har et snev av selvinnsikt.

- Så selvinnsikt er det samme som å være deprimert?

- Mer eller mindre..

- Hadde du en vond barndom eller noe?

- Ikke mer enn andre.

- Du ble bare født negativ?

- Realistisk.

- Minn meg på at jeg aldri skal gifte meg med deg.

Stille. Han tar hånden hennes. Hun ser opp på ansiktet hans. Smiler.

- Jeg er lykkelig akkurat nå.

Han smiler tilbake. Ser på hendene deres knyttet sammen. Så sier han litt ertende.

- Enn så lenge.