Av og til slår det meg. At livet ikke går slik man trodde det skulle gå. Den veien du trodde du skulle følge og har hatt blikket ditt på i flere år er plutselig utilgjengelig, på grunn av veiarbeid eller andre ting du ikke forutså. Uansett er veien nå blokkert og du må se deg om etter en omvei. Omveien er naturlig nok ukjent, og du går deg bort på veien og ender opp et sted du overhodet ikke planla å være. Du har gått deg bort. Stedet du har kommet til er ikke nødvendigvis så ille. Det er faktisk ganske bra. Det var bare ikke en del av planen. Som så mye annet her i verden. Du kan velge å bli på det nye, helt ok stedet, eller du kan gå tilbake og på nytt prøve å finne veien du egentlig skulle tatt. Da risikerer du selvfølgelig å ende opp enda et nytt sted, og slik er dette enda mer usikkert enn der du er nå, men du kan også ende opp der du planla. Der du tror du ville blitt lykkelig, om du bare fant fram.
Søken etter lykke er uendelig. Man kan holde den i hånden i små øyeblikk, av og til lengre, men aldri så lenge man skulle ønske. Man kan senke kravene. Finne lykken i små ting, men den er allikevel flyktig. Og når ting går bra på et område, går det garantert tilsvarende dårlig på et annet. Eller man kan ha det middels i alt. Alt er helt ok, men ikke fantastisk på noe område. Helt ok. Greit. Middlmådig. Kjedelig. Men i det minste uten de negative overraskelsene livet har å by på. Så hva velger du? Store gleder, kombinert med store skuffelser, eller en konstant følelse av at livet er helt ok, uten spenning?
