Så var jeg hjemme i Lillestrøm igjen. Utrolig rart. Tenker bare på hvor flatt Østlandet er og at det plutselig er mamma som er samtalepartner nummer en. At jeg skal begynne å jobbe om en uke. Og at jeg ikke vet om jeg har valgt meg riktig jobb. Burde jeg ha søkt noe annet? Dette kan bli en fantastisk sommer, men akkurat nå lurer jeg litt på hvordan den kan bli det. Det er alltid tungt å starte på ting.
Bussturen gikk relativt smertefritt, selv om bussjårføren var litt sur da jeg gikk på. Han har tydeligvis ikke hørt sangen. (En busssjåfør, en busssjåfør, det er en mann med godt humør) Da jeg gikk av ønsket han meg forsåvidt en strålende sommer, så kanskje han fikk dårlig samvittighet. Eller han syntes synd på meg, fordi jeg var så trist. Ikke for å komme hjem, men for å dra. Jeg hater å dra fra steder. Fra folk. Forandring er skummelt.
Sommeren har uansett begynt for alvor og skal tilbringes på Klimt i Lillestrøm fra og med mandag. Forehåpentligvis blir det en liten ferie også – Det er bare å skrike ut om man vil ha selskap et sted i landet, eller utlandet for den saks skyld. Jeg er åpen. Litt iallefall.
