Hvordan skaffe seg en gratis taxitur

Det er mange ulemper med vinteren i Norge. En av dem er kulden. Spesielt når du er på vei hjem. Fra byen. I pensko. Og kort kjole. Det som er praktisk samsvarer ikke alltid med det som er penest. Derfor er taxi en fin ting. Det mindre fine er at det koster penger. Og at det eksisterer natt-takst. Det passer dårlig for en framtidig voluntør, som prøver være økonomisk.

Da undertegnede i går natt skulle hjem fra julebord, hadde hun månedens dose med flaks. Akkurat i det hun bestemmer seg for å forlate festen, før det går fra kjipt til sinnsykt ubehagelig å skulle på jobb dagen etter, bestemmer en ukjent mann i ca. samme alder seg for akkurat det samme. De møtes i garderoben. De skal samme vei: St. Hanshaugen. De går ut av lokalet, ut på veien, mens snøfnuggene daler rundt dem. En taxi stanser umiddelbart.

Etter beltepåsetting og høflighetsfraser, begynner de å diskutere nøyaktig hvor det midterste punktet mellom deres to leiligheter befinner seg. Konklusjonen er St. Hanshaugensenteret. Vet taxisjåføren hvor det er? Han vet, men opplyser om at det heter Ilasenteret og ikke St. Hanshaugensenteret. Undertegnedes  med-kunde insisterer på at det heter St. Hanshaugensenteret. Taxisjåføren kan fortelle at han akkurat har kjørt en annen kunde dit, det heter helt sikkert Ilasenteret. Ville vi kanskje vedde? De to i baksetet ser på hverandre, trekker på skuldrene med en mine som sier: “hvorfor ikke?” The bet is on. Veddemålet er et faktum. Diskusjonen om innsatsen starter. Gratis tur på kundene, mot en ekstra 100-lapp i driks på sjåføren.

De ankommer senteret. De tre fremmede, som allerede oppfører seg som venner, strekker hals for å være den første til å se hvem som hadde rett. Spenningen er stor. Og der på veggen avsløres seieren: St. Hanshaugensenteret. High-fives, gledesutbrudd og latter. En litt snurt, men sporty drosjesjåfør gratulerer vinnerne. De to ler høyt, smiler og takker for en fin tur og ønsker ham en god natt. Alles veier skilles. Og navn blir glemt.

Barnetimen

Da har min første sak gått på lufta (vi jobber ofte litt framover i tid, i motsetning til nyhetene) Så til de som vil vite hva jeg driver med om dagen, er det bare å klikke seg inn på Radio Supers nettradio.

Saken gikk 19. november og kan høres her. Velg barnetimen og ønsket dato. Er da altså reporter, så saken min er naturlig nok reportasjen om Trym som får bestemme over moren sin (mot midten av programmet). Neste torsdag kan man høre om Maja og Sam som er kjærester.

Enjoy :)

Endelig!

Livet har snudd drastisk siden tidlig i høst, da alt så ut til å gå i feil retning. Nå kunne det nesten ikke vært bedre. Reisen til Ecuador er bestilt, mitt første USA besøk i boks og jeg har fått mitt første vikariat i NRK.

Vikariatet er 100%  i Radio Super, Barnetimen, og varer ut desember. Redaksjonen er fantastisk, jobben kjempe morsom og jeg får nyttig radioerafring. Jeg tror aldri jeg har ledd så mye i forbindelse med en jobb, før nå. De som jobber der er også utrolig begavede og kreative mennesker.

Forrige helg klarte jeg endelig å binde meg til planene om frivillig jobbing i Ecuador. Å ta valg og binde seg til ting er noe jeg kan ha problemer med å gjøre til tider, men nå som jeg har det er det bare fantastisk deilig. Jeg vet hva som skjer neste halvår og jeg gleder meg! Oppholdet blir fra begynnelsen av januar, til begynnelsen av april og på vei hjem tar jeg påsken i New York. I Ecuador skal jeg være informasjonsmedarbeider for Misjonsalliansen og blant annet lage saker om arbeidet som gjøres der nede. Forhåpentligvis vil jeg også kunne snakke spansk når jeg kommer hjem, da det er dårlige engelskkunnskaper blant lokalbefolkningen i Guayaquil og jeg derfor får privat spansklærer der.

Det er selvfølgelig en kortvarig glede, da jeg fremdeles ikke aner hva jeg skal til høsten, eller med livet mitt generelt. Forslag taes i mot med takk, da undertegnede har innsett at hun ikke er i stand til å finne ut av hva hun vil. I enhver sammenheng og situasjon.