Nok en avslutning

Enda et år i Volda er ferdig. Det er rart å tenke på at det snart er to år siden jeg tenkte: så deilig, nå har tre år jeg vet hva jeg gjør med livet mitt. Det går så umenneskelig fort. Alt egentlig. Man rekker ikke nyte tilværelsen før den har forandet seg og man på nytt må tilpasse seg.

En del av meg vil at jeg aldri skal slå meg til ro et sted. En annen kan nesten ikke vente til jeg vet hvor jeg skal være de neste 10, kanskje 20 årene. Og når vet man det egentlig? I dagens samfunn hvor ekteskap varer kortere enn semestre, når vet man at man kan slå seg til ro med noe som helst egentlig? På en måte må det ha vært litt deilig før i tiden, når du ikke hadde så mange valg. Samtidlig må man jo ha følt seg utrolig fanget. Men det gjør jeg jo nå også på en måte. Bare at nå er jeg fanget av alle mulighetene, fordi det er umulig å velge når man kan velge alt.

Men man får jo ikke velge alt, man blir jo bare ført videre fra sted til sted. Helt tilfeldig. Eller ved en slags evig plan vi ikke har kontroll over. Uansett bare skjer ting. Akkurat som de vil. Oftest veldig ubeleilig. Og det må man jo bare godta. man kan bli gal av mindre. Så kanskje har vi ikke så mange flere valgmuligheter enn før. Vi bare tror det.

Poenget var egentlig at jeg ikke er helt klar for sommerferie ennå. Jeg er ikke helt klar for å komme hjem. Selv om kanskje dagen i dag er den da jeg har gledet meg til det aller mest. Det var det som var noe av det beste med Australia-Asia halvåret mitt denne høsten: jeg slapp å forholde meg til noe. Alt var hjemme og det fikk bare vente til jeg var tilbake. Alle problemer var på vent. Nå må jeg igjen forholde meg til at som ikke er slik det skal. Alt jeg trodde ville være på en måte, som bare er blitt noe helt annet. Fremtid, fortid og nåtid. Ikke at jeg ikke har det fint. Det bare er litt uventet på en måte.

Jomfrutur i kajakk

Denne helgen har vært første gang for mange ting, deriblandt kajakk-kjøring og å sove under åpen himmel. Fra fredag til lørdag dro nemlig jeg, med 10 andre studenter fra Volda på kajakktur fra Eikesundsambandet til Ulsteinvik. Om jeg har blitt bitt av kajakk-basillen vet jeg ikke ennå, men at det var gøy er helt klart!

Turen startet rundt seks fredag kveld, og jeg var i begynnelsen livredd for å snurre rundt og havne bakerst som den uerfarne sinka. Men turen gikk tvertimot strålende fra første stund, og vi padlet vel i rundt tre timer før vi kom fram til øya hvor vi skulle bo for natten. Da hadde en tjukk tåke lagt seg over vannet og det var umulig å se noe annet enn omrisset av øya. Det var som tatt ut av en episode av Lost. Litt skummelt, men mest kult.

Vi campet på en koselig plass med både benker og bålplass. Der ble det grillings og bålkos. De fleste sov under åpen himmel, inkludert meg (godt pakket inn i dunjakke og sovepose), så det var litt synd at det ikke var stjerneklart. Det var uansett en fin opplevelse, særlig da vi våknet morgenen etter til strålende sol og blå himmel. Vakrere kan det ikke bli en lørdagsmorgen.

Så padlet vi i en to-tre timer til, til vi kom til en kai i Ulsteinvik og la i land. Der avsluttet vi turen litt solbrente, med såre hender, stive rygger og is fra Lidl. Nesten en hvilkensomhelst sommerdag, bortsett fra at det er begynnelsen av mai. Sommerferien er endelig et faktum for min del, kan det bli bedre?