Ting man skal gjøre

Jeg har veldig mange planer om ting jeg skal gjøre: bli gjennomsnittlig flink på gitar, lære å spille piano, bli med i en teatergruppe igjen, gå ned i spagaten, ta forfatterkurs, bli god på å ta bilder, og lære spansk. Dette er ting jeg oppriktig har tenkt til å lære meg en gang, men den gangen ser aldri ut til å komme. Bortsett fra akkurat i dag. For endelig kan jeg med god samvittighet fortelle at jeg har begynt på spanskkurs. I dag var første time.

Yo me llamo Pernille.

Yo soy de Lørenskog en Noruega

Yo vivo en Oslo

Det er små skritt, men jeg er veldig stolt. Etter tre måneder i Ecuador etter jul forventer jeg å kunne halte meg av gårde på spansk. Og det er på tide, med tanke på at både far, mor og bror har kunnet det i flere år. De to siste er/kunne vært lærere i faget.

Læreren min er forøvrig sykt morsom. Han er en (foreløpig) en flink lærer og veldig tøysete. Dette beviste han da telefonen til en i klassen ringte og han bestemte seg for å svare (på spansk). Da det viste seg å være en telefonselger ba han den stakkars mannen holde linja sånn ca fire ganger, mens han  i mellomtiden fortsatte undervisningen, til høylytt latter fra oss. Etter sånn ca 5 minutter med venting, spurte han om det var mulig å ringe tilbake om et par minutter, for han var litt opptatt. Selgeren ringte naturlig nok ikke igjen. (jeg innser dette ikke er fullt så artig å lese om, som å oppleve, men det var gøy og fyren er morsom)

Åja, for de som ikke har fått det med seg: jeg skal jobbe rivillig som informasjonsmedarbeider for misjonsalliansen fra midten av januar til midten av april. I Guayaquil i Ecuador.

Bedre sent enn aldri

Da har jeg endelig fått lagt ut noen bilder fra sommerens desidert beste helg: Helga på hytta til Kaja på Brønnøya!

Klikk på bildet for å se albumet.

Living with family

Mange har i de siste ukene spurt meg hvordan det blir/er å bo med min bror.  Det er tross alt de færreste som villig flytter tilbake til familie etter at oppveksthemmet er forlatt. Kanskje med unntak av noen søstre. Men bror og søster; høyst uvanlig.

Om man ser bort ifra the obvious: Han er gutt, jeg er jente, rommene er vegg-i-vegg og at det er veldig lytt, så er det faktisk ikke noe problem i det hele tatt.  Sure, vi krangler innimellom, men fordelen med å krangle med familie er at de er stuck med deg uansett hva du sier. Det skal litt til før man ikke er venner en time etter at diskusjonen er ferdig. I tillegg kan man be dem om hva som helst. De sier kanskje nei, men det er alltid verdt et forsøk, dårlig samvittighet for å be om en tjeneste er ikke-eksisterende. Du vet de sier ifra om de ikke gidder eller syns du er urimelig, og kanskje sier de ja uansett; du er tross alt familie. I tillegg er det ingen andre som vet bedre hvordan du er å bo med, da man mest sannsynlig har bodd sammen i rundt 18 år allerede.

Nå er det ikke alle søskenpar som har et like godt forhold som meg og min bror. Vi har alltid vært gode venner (bortsett fra periodene hvor vi prøvde å drepe hverandre og ødelegge hverandres liv) og har til og med hengt en del sammen frivillig de siste årene.  Og som de fleste felles bekjente av oss vet er vi relativt like.

Så hva om dagen skulle komme da vi  er uenige og ikke finner en løsning? Da er det bare å ringe mamma og dra lille-søster-kortet!