The end of summer

 Det har vært en fantastisk, bekymringsfri sommer. Nesten to måneder med fri har gjort dette til en av de beste sommerferiene hittil. Best av alt var kanskje interrailen.  Baska/Rijeka – Ljubljana – Firenze – Pisa – Genova – Marseille – Perpignan – Barcelona – San Sebastian – Paris – Amsterdam – Bremen – København – var mildt sagt en ambisiøs reiserute. Men doable og helt fantastisk. Her er noen glimt fra den utrolige reisen.

1. togtur fra Rijeke til Ljubljana

 

 

En av de rareste tingene jeg oppdaget på turen, som selvfølgelig ble prøvd ut med en påfølgende photoshoot. Melkomaten er kommet for å bli!

Vi hoppet av toget i Pisa for å ta turens ultimate turistbildet

Grensebyen med den tidligste morgenen for reisefølget.

 

Surfebyen San Sebastian ble favoritt destinasjonen

 

Nydelige San Sebastian

 

Franske Yann tok oss med på bil sight-seeing til Eiffeltårnet rett etter ankomst Paris.

 

En ymse stasjon i Nederland, hvor vi hadde en time å slå ihjel

Sommergleder

Jeg har vært en dårlig blogger de siste månedene. Det handler om motivasjon, i dette tilfelle dårlig. Skjerper meg ved å gi dere sommerens topp tre (ikke i prioritert rekkefølge):

Nr. 1: Min nye favoritt bok. Har du ikke lest den, har du gått glipp av noe.

Nr. 2: Frihet. Null jobb. Null ansvar. Null bekymringer.

Nr. 3: Interrail med Birgitte. Fantastisk tur. Fantastisk selskap.

Birgitte med interrail-bibelen

Borte bra, men….

Tingene under er virkelig rart for meg. uansett hvor politisk ukorrekt det måtte være. Det har vært tre fantastiske måneder. New York var en perfekt

Min bror og jeg en vårdag i Central Park.

avslutning, dog et lite kultursjokk.

Dagen etter jeg kom hjem holdt jeg et foredrag for 9. klasse ved Kjellervolla ungdomsskole. Da jeg stod der og fortalte om hverdagen min i Guayaquil og ikke minst om hverdagen til de lokale beboerne begynte jeg å innse nøyaktig

hvor forskjellig den norske og Ecuadorianske hverdagen er. Når fem klasser med 14-åringer er helt stille en hel time, skjønner du at det du sier gjør inntrykk. Nå skal jeg gjøre så godt jeg kan for ikke å glemme de som er igjen der nede, og som det fremdeles er mulig å hjelpe herifra. jeg oppfordrer alle til å gjøre det samme. Og til dere som lurer: nei jeg er ikke hjernevasket, jeg har bare sett det med mine egne øyne. Noen klarer faktisk gjøre en forskjell, og jeg er glad for å ha få vært en bitteliten del av det.